tirsdag 25. oktober 2016

Villa Godheim og "Cockhaven"


Når jeg søker etter gamle foto fra Ormøya, dukker blant annet dette opp i Digitalt museum. Det har vært litt av et parkanlegg på Omøya i gamle dager. Villa Godheim, som du ser kroner på toppen her, finnes dessverre ikke mere.  På et eller annet tidspunkt ble det bestemt å bygge rekkehus i dette området. Disse rekkehusene har en fantastisk hage og utsikt ut mot området som du ser under. Parken er driftet av kommunen. Rester av andedammen finnes fortsatt.


Villa Godheim

Villa Godheim, Gnr.198 bnr. 4, ( i dag Cockhaven boligområde/rekkehus.) Villa Godheim ble bygget ca. 1870, og ble overtatt av konsul Ludvig Christiansen i 1887. Han førte stort hus, blant gjestene var bl.a. Fritjof Nansen, Christian Michelsen, Jacob Sverdrup, m.fl. Rester av parken er bevart. Venstre del mot sjøen eies av Oslo kommune og er friareal.

Idag finnes det ikke spor etter dette huset annet enn eventuelt flaggstangen og rester av hagen. Den er ikke opparbeidet som den en gang var, men man kan fortsatt se andedammen og parken er meget pittoresk om sommeren og om vinteren. Jeg får litt "Skomaker Andersen følelse" om vinteren da det går an å gå på skøyter der. Om sommeren får jeg litt angst og tenker på "Farvel Rune" boken. Ved andedammen er der nemlig en lekeplass. Vannet må barna bare straks lære seg å respektere og "frykte". Jeg må finne den rette balansegangen. Jeg kjenner litt på frykten av å bo så nærme sjøen med tre barn. Heldigvis blir minstemann større før vi flytter inn. Han vil være tre år, og kanskje er det da litt lettere å fortelle og lære han ting til. Nå bør redningsvesten på med en gang vi går ut av bilen, for han er lynrask og plutselig er han borte. Da løper jeg som gal ned mot sjøen.. 





Andedammen med gamle ærverdige kastanjetrær



"Cockhaven" boligene har fantastisk hage og utsikt



Sti ned mot sjøen

Utsikt fra den nederste boligen, bildene er funnet herfra: http://m.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=42001251

Høsten er definitivt her

Oversiktbilde av Ormøya. Hvis du ser den mørkerøde bøken "nord" på øyen så ser du hvor vi skal bygge og bo.



"Cockhaven", et underlig navn. Lurer på hvorfor det går under det navnet?

tirsdag 11. oktober 2016

Noe inspirasjon for kjøkkenplanen



Vi har endelig valgt et entreprenørfirma etter mye om og men. Nødvendig oppmåling og befaringer er gjort. Nå biter jeg litt negler mens jeg venter på at de skal komme tilbake med et budsjett, og prøver å tenke kjøkken. Instagram er jammen god å ha i blant, man kan jo bla i timesvis! Det er ikke det samme som å sitte med et magasin, men nesten! 

@innredningsfotografen@34kvadrat


@innredningsfotografen

@interior_styling og @inspirasjonsguidennorge 

Jeg har alltid likt marmor, men det siste året har marmor tatt av innen interiør. Man kan finne det på alt fra såpedispensere, telefoncovere og det finnes "plastfilmmarmor" som man kan dekorere sin gamle møbler med, eller macen for den saks skyld! Så jeg er redd jeg går lei dette med marmor hvis jeg velger noe som er så på moten akkurat nå. Det samme gjelder gullarmaturer, knagger og knotter. For når jeg skal velge i virvaret av muligheter, håper jeg å velge noe som jeg ikke går lei av innen tre år. Vanskelig, for jeg synes marmor og gull er virkelig fint akkurat nå. Argument mot lys marmor er at det er stein med porer som det lett settes flekker i. Sitron og te er døden for marmor, og det er jo kanskje litt dumt da å ha det på kjøkkenet?




søndag 9. oktober 2016


Huset i Bergen er solgt og nye utfordringer venter



Nye utfordringer venter, på mange plan som vanlig. Det er noe nytt å være trebarnsmor å bo i en urban by hvor tempoet er høyt stort sett hele tiden. Det er først nå at jeg har skjønt det jeg har lest i norsk litteratur oppigjennom. Det med at mor og barna er på sommerhuset i østlandsområdet hele sommeren mens far pendler på jobb til byen. Lars Saabye Kristensen har blant andre beskrevet dette. Riktignok var dette i gamle dager, men jeg har på følelsen at det er mange rundt meg som har en hytte på fjellet, eller en hytte ved sjøen som de drar til i tid og utide. Osloskolen har innført strenge fraværsgrenser som setter en stopper for noe av den moroa, noe som kan forstås og er bra. Men følelsen av å lengte bort til rolige og idylliske omgivelser forstår jeg, for jeg kommer fra landet og fjellet, og det er jammen flatt og til tider bråkete her i Oslo. Spesielt om sommeren kjenner jeg på det. Jeg bor på Smestad rett ved smestadkrysset og ring 3.

Jeg er fantastisk heldig, og det er ikke meningen å klage, jeg bare beskriver hva jeg opplever, og jeg er ikke på noen måte ikke bevisst på hvor heldig jeg er.  Den konstante støyen for meg er bare uvant da jeg kommer fra landet. Så langt du kan komme på landet i Bergen faktisk. Hadde man kunne kjørt over fjellene hvor mitt barndomshjem ligger ved, hadde man kommet rett til Samnanger.

Min mor er yngst av ni søsken, og min morfar hadde en av de største melkeproduserende gårdene i Fana... Dessverre er melkeproduksjonen forbi, men fjellene og luktene består da blåbærlyng og gressende kyr fra nabogårdene fortsatt er der. Det er forunderlig at min livssituasjon er som den er. For de som kjenner meg forstår nok hva jeg mener, men jeg har ikke lyst til å utdype noe mer om det. Men jeg kunne på ingen måte ha forutsett dette som jeg nå er i, til tross for at jeg virkelig var en naiv drømmer i mine ungdomsår. Jeg som syklet og syklet milevis for å ha sosial kontakt med andre ungdommer, og som håpet at Rune Larsen skulle hoppe ut av skogen og oppdage mitt sangtalent. For jeg sang mye når jeg syklet. Jeg hadde jo ikke teknologiske hjelpemidler jeg kunne benytte meg av, og det var ganske kjedelig å sykle så lenge alene. Så jeg sang. Idag hadde jeg nok heller lyttet til musikk på iphonen min. Det ironiske er jeg er gift med en hardtarbeidende kunstner som lever av talentet sitt. Jeg selv er høyskoleutdannet, og ønske om å jobbe med mennesker ble min greie. Jeg hadde på ingen måte selv talent nok for sang, men jeg har hatt og har innblikk i livet som leves hvis man har det.
Men min livssituasjon er altså en overraskelse for meg. Det har vært, og er mye hardt arbeid. Flere valg, ubevisste og bevisste er blitt gjort uten at jeg nødvendigvis har kontroll over det. 
Men nå satser vi altså hardt på en ny plass i Oslo området, og dette blir vårt "på landet" sted. Hus i Oslo koster, og det gapes så høyt man tror man kan. Det er utfordringer i fleng med det nye husprosjektet vårt...på et emosjonelt plan er jeg usikker og redd, på et rasjonelt plan så tenker jeg at dette blir det beste for oss på lang sikt. Nå har vi bodd på Smestad siden 2014, og røttene har på en måte satt seg litt her selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk til å bo her. Logistikken med barna går bra nå, og det er deilig at hverdagene fungerer. Det føles egentlig absurd å skulle rehabilitere et hus til å flytte på oss nå! Det med å bygge redet har jeg gjort, og jeg må innrømme at jeg har mistet litt piffen. Vi bor jo fint, og hverdagene går rundt, og barna har venner her på Smestad. MEN den rasjonelle delen av meg har troen på at dette blir veldig bra for oss. 
Jeg håper å kunne flytte med gjengen min til Ormøya til neste høst!! Legger ved noen bilder som er tatt i fjor vinter og et bilde fra gamle dager. Jeg synes lyset der ute er fantastisk! Skulle ønske jeg var kunstner!!













Båthuset som vi disponerer



Om sommeren er huset omringet av grønne bladet



Legg til bildetekst

torsdag 26. mai 2016

Vi skal selge Frøken Jægers hus


(FOTO: FRANCESCA ALVIANI PHOTOGRAPHYIMOTIV (DIAKRIT)



Foto: Meg

Gresset har grodd i Bergen og vi har ikke hatt muligheten til å være der. Dessverre har vi besluttet å selge våres første ordentlige hjem hvor vi har lagt ned utallige arbeidstimer og bestemt hver minste detalj. 

Det er vemodig å legge denne perioden og visjonen om hvordan livet skulle bli, bak seg. Livet blir ikke alltid som forventet. Vi gikk " all inn" for å rehabilitere dette huset og drenere og fikse hagen for her skulle jo vi bo resten av livet! Naivt kanskje, men jeg var nybakt tobarnsmor og bygget redet mitt med hele meg som innsats. De hverdagslige gode øyeblikkene og utfordringene ble likevel ikke som vi hadde håpet da far i huset pendlet og var mye borte. Det er fint å kunne dele gleden og opplevelser med den man er sammen med. Det gikk fint lenge, i mange år og hadde nok gått ok hvis vi var tvunget til å bli. Barna har vokst opp med at slik er det og manglet aldri noe. Å savne noen er jo på sitt vis sundt men etter ti år sammen med pendling besluttet vi å dra med til Oslo siden jobben hans er der.


Tidlig skisse av planen for hus og hage 


Når man har små barn hvor det skjer så mye hele tiden så føltes det helt feil at far ikke skulle få oppleve det. For oss som familie var det det eneste riktige å gjøre, men vi dro fra venner og familie og savnet etter jernaldrene fettere og kusiner har vært og er stort. Ikke minst mangelen det er å ikke ha  foreldre/besteforeldre eller søsken å lene seg på.



Første året i Oslo tror jeg at jeg gikk gjennom en slags kjærlighetssorg. Sorgen over det som ikke ble og angsten for det ukjente var ganske stor. Spranget fra der jeg var på plass i hus og hjem,  hadde jobben  min som fysioterapeut med gode kollegaer, var stort. 

Å "gi slipp" og tenke "jaja" har aldri vært en styrke hos meg. Jeg er sikkert altfor vemodig og knyttet til det jeg er i som er trygt. Jeg gjennomfører alltid det jeg har tenkt og har planlagt om jeg liker det eller ikke. Men min manns liv kontrollerer ikke jeg og jeg har brukt lang tid på å forsone meg med at det er i Oslo jeg nå bor. Jeg har hele tiden tenkt at det er midlertidig og tatt ett år av gangen. Ting skjer plutselig har jeg lært. Kanskje jeg er et følelsesmenneske og det er jammen slitsomt iblant. Min mann er en evig ressurs og forholder seg stort sett pragmatisk til alt som skjer. Det er ikke en utfordring han ikke tar på strak arm. Jeg skal liksom gjennom en bølge av følelser før jeg finner meg i ting og lander på beina og tenker dette er det beste og slutter å dvele ved det. Kanskje er det fordi jeg er minst av tre søstre, jeg er iallfall ikke sikker i min sak når det kommer til avgjørelser som omhandler meg og mitt. Mine fine familiemedlemmer vil jo så gjerne ha oss tilbake til Bergen! Det er en kjærlighetserklæring og jeg kjenner fortsatt på den dragningen at jeg har lyst å gjøre som de vil. Det er rart å bli voksen og ansvarlig og måtte forholde seg til sin egen lille familie og gjøre det som er best for oss.
Heldigvis er det ikke langt mellom Oslo og Bergen.... Men hverdagene i Bergen til de jeg er glad i og øyeblikkene de inneholder, det går jeg glipp av.




FOTO: FRANCESCA ALVIANI PHOTOGRAPHYIMOTIV (DIAKRIT)


Her kan dere se til salgs annonsen på huset på Finn.no



Etter å ha leid ut huset i Bergen i nesten tre år har vi altså besluttet å selge det. Vi har bodd midlertidige plasser i Oslo og innså at vi med tanke på barna og skolegang måtte finne et permanent sted bo. Vi kommer jo fra landet og er bortskjemt på fred og ro og plass. Det er et høyere tempo i Oslo og det liker jeg, men ikke alltid. Med tre barn å veilede og ta vare på er man ikke alltid sikker  på om man gjør ting rett på mange plan

Sånn bomessig vil jo man gjerne ha i pose og sekk men det har sin pris i Oslo-området! Håper vi kan klare å skape et hyggelig hjem i hovedstaden også! Det blir spennende å se om vi kommer i mål. Det koster å rehabilitere og renovere hus fra 1800-tallet. Det vet jeg alt om og budsjettet er ganske stramt. Legger ved finnannonsen på huset vi har overtatt nå for dem som er nysgjerrig. Villa Heimli heter det og vi føler oss veldig heldige som skal få bo der. Litt skummelt er det med et så stort prosjekt. Det er ikke blitt gjort noe endringer innvendig siden 60-tallet og likhetstrekkene stilmessig fra hvordan Fanahammeren så ut før vi begynte er slående. Nå gleder jeg meg til å komme i gang!





Instagram: @villa_heimli











Her er annonsen på den "nye" utfordringen vår









Vi er såvidt begynt å rive innvendig! Nå har vi først og fremst fokus på huset i Bergen, på Fanahammeren, som skal selges.

Wish me luck!